Professor C.L.Campos

Mitt skjønne barn med skullcandy

De mange utfordringene

...og de mange mulighetene.

Tankene fra en flerspråklig hjerne sprer seg som ild langs tørt gress. Vi er rett og slett mere intelligente, vi som behersker å sjonglere mellom flere språk.

Men ikke bare det: Vi som er transkulturelle, beveger oss mellom nasjoner, grenser, kulturelle sfærer og ikke minst genre, lett som bare det.

At vi kan virke noe rotløse, forvirrede og mangle forankringer, kan være en annen side av saken. Jeg pleier å si at jeg er vokst opp et sted mellom Oslo, Brighton og Paris.

I dagens samfunn klinger dette godt i øret for alle de reiselystne nordmenn, med lavprisflyselskaper og de siste restene av SAS. Og matvanene våre endres, sier de. Vi er mere kontinentale, påstaes det. Det er den ene siden av diskursen. Den andre, foregår i det stille, og har foregått i mange hjem i Norge i mange år, og trekkes frem som eksotisk. At innvandrere og fremmedkulturelle har kontinentale matvaner, er en sjelden påstand.

Jeg minnes våre amerikanske gresskarpaier fra en mormor født i USA, men dette er bare begynnelsen;

franske løksupper , Quiche Lorraine, Irish Stew, spansk pizza, Scottish pancakes, Paella, ja, listen er lang:

Juleaften kunne variere mellom stekt and, gås, pinnekjøtt, Christmas Cake, de 7 sorter, og torsk og rødvin, slik vi hørte at kong Olav visstnok foretrakk.

Ja, det var nokså mangfoldig og eksotisk, på den tiden. Mine venner fra skolen ble rett og slett oppdratt ved kjøkkenbordet, hjemme hos familien Lyche Campos i Oslo...når de ikke var på reisefot!