Café Amor

Mange av Grønland sine avkroker og synlige samt usynlige liv forandres , svinner hen, dukker opp i ny form med tiden. Jeg spaserer bortover Tøyengata og tenker på alt som foregår innenfor veggene i de ulike leiegårdene. Samtalene mellom menneskene inne og ute. Ute på fortauet, inne i stua. Tenker på alle historiene som veggene har vært vitne til. På vei på buss nr. 37 og på vei av buss nr. 37. Tøyengata holdeplass hadde en kafé som het Café Amor. Hva ambisjonene til kaféeieren var med det navnet, er ukjent for meg, men at han selv hadde funnet kjærligheten gjennom sitt ekteskap med en Malaysisk kvinne som også var medeier i Hadi City, var klart. Hva slags kjærlighet skal jeg ikke gå innpå her, men det lå nok litt business her ettersom de solgte paraboler til de fleste muslimer på GRØNLAND jeg visste om på den tiden. Utenfor Café AMOR pleide det å sitte én eller to menn på hvert bord, med litt tomme, stirrende blikk utover Grønlandsleiret, med kaffekoppen på bordet foran dem. På den tiden var det ikke så mange agiterte samtaler som forleden dag da jeg passerte, etter bombeangrepene på slutten av fotball-vm. Da var det hissige diskusjoner og en rekke herrer som måtte tre til for å roe gemyttene. Café Amor hadde røde hjerteformede lamper på veggene. De var hengt opp med kjærlighet. Men lokalet var stille, og en følte ikke akkurat kjærligheten strømme, heller hvordan kaffen rant ut av den importerte ekspressomaskinen. Var det ment som et treffsted for unge forelskede par? Var det kanskje en idé, at kjærligheten skaper nye møter, eller at i påvente av kjærlighet kan vi jo ta oss en kopp kaffe? Budskapet ble ikke klarere over tid, men en dag ble lampene skiftet ut og stedet fikk nytt navn og ny eier. Det var historien om Café Amor, som i dag hadde sett chic ut vis-á-vis Olympen.Unge par fra Oslo vest hadde kunnet ha sine "Rendez-vous" og "tête á tête" på Café Amor, og gitt den litt mere verdighet, en en stakkars ensom Marrokansk arbeidsinnvandrer som knapt har tid til å dyrke kjærligheten.