Professor C.L.Campos

Mitt skjønne barn med skullcandy

De mange utfordringene

...og de mange mulighetene.

Tankene fra en flerspråklig hjerne sprer seg som ild langs tørt gress. Vi er rett og slett mere intelligente, vi som behersker å sjonglere mellom flere språk.

Men ikke bare det: Vi som er transkulturelle, beveger oss mellom nasjoner, grenser, kulturelle sfærer og ikke minst genre, lett som bare det.

At vi kan virke noe rotløse, forvirrede og mangle forankringer, kan være en annen side av saken. Jeg pleier å si at jeg er vokst opp et sted mellom Oslo, Brighton og Paris.

I dagens samfunn klinger dette godt i øret for alle de reiselystne nordmenn, med lavprisflyselskaper og de siste restene av SAS. Og matvanene våre endres, sier de. Vi er mere kontinentale, påstaes det. Det er den ene siden av diskursen. Den andre, foregår i det stille, og har foregått i mange hjem i Norge i mange år, og trekkes frem som eksotisk. At innvandrere og fremmedkulturelle har kontinentale matvaner, er en sjelden påstand.

Jeg minnes våre amerikanske gresskarpaier fra en mormor født i USA, men dette er bare begynnelsen;

franske løksupper , Quiche Lorraine, Irish Stew, spansk pizza, Scottish pancakes, Paella, ja, listen er lang:

Juleaften kunne variere mellom stekt and, gås, pinnekjøtt, Christmas Cake, de 7 sorter, og torsk og rødvin, slik vi hørte at kong Olav visstnok foretrakk.

Ja, det var nokså mangfoldig og eksotisk, på den tiden. Mine venner fra skolen ble rett og slett oppdratt ved kjøkkenbordet, hjemme hos familien Lyche Campos i Oslo...når de ikke var på reisefot!

Hun gikk bortover Grønlandsleiret som en gudinne

Hun gikk bortover Grønlandsleiret som en gudinne.

Den dagen jeg nettopp hadde gått av buss nr. 37 på holdeplassen kalt Tøyengata , og gikk bortover Grønlandsleiret i retning av Grønlands Torg; for øvrig en trasé jeg har benyttet meg av i en årrekke; la jeg merke til noe underlig.

Hun gikk med lange, jevne steg, høy og slank, iført et lyst blått antrekk fra topp til tå, og jeg la spesielt merke til en fargerik hårspenne som lå i mitt synsfelt.

Det var ingen ringere enn Åse Kleveland som gikk bortover Grønlandsleiret.

Naturligvis ble jeg litt ekstra entusiastisk, ettersom det øyeblikket hun fanget mitt blikk passerte foran det som før het Café Amor. Det virket, tenkte jeg. Når man gir oppmerksomhet til noe, vokser det. Denne kaféen har, fra og med denne dagen, for min del, fått en helt annen konnotasjon. Café amor - Grønland - Åse Kleveland - og jeg begynner straks å spekulere videre. Hvorfor er hun nettopp her? Er dette et utslag av det vi kaller gentrifisering, som Trude Ringheim i Dagbladet introduserte i intergreringsdebatten? Har hun lest Richard Florida, og flyttet til Grønland? Har det en sammenheng med at hun er direktør for Rikskonsertene?

Hun har nok bare hentet et nytt pass på Grønland Politistasjon, tenker jeg, etter at jeg får roet meg ned. Det var jo ikke så spennende. Kanskje mer spennende, dersom hun har vært på Oslo Kretsfengsel?

Jeg la straks merke til på hvilken måte mine spekulasjoner om hennes nærvær i Grønlandsleiret er farget av et nærmere 20 års samboerskap med Gamle Oslo Bydel.

Jeg har ikke sett noen prominente mennesker fra Oslo Vest på 20 år akkurat her. Kronprinsen, og Obama er unntaket. Kronprinsen på flerkulturelle Torgdager, og Obama i det han kjørte med kortesjen, med snarveien gjennom Vålerenga via Strømsveien.

Min nyskjerrighet blir pirret av denne tankerekken. Jeg forstår hvorfor a) hvorfor det måtte være så avslappende å komme til Grønlands Torg for krompen, og at b) det var så stas at Obama kjørte gjennom Vålerengen , og at frisøren som samler på bilder av amerikanske biler, nå er utstyrt med et fotografi av Obama sin bil idét den kjører forbi hans forretning. De kan nærmest bevege seg inkognito.

Jeg kommer opp til overflaten av mitt resonnement. Bor du i dette strøket, kan du bevege deg inkognito, som et uoppdaget kontinent, noe slikt som diverse handelsstasjoner i fjerne kontinenter fungerte . Et sted der vi kan shoppe i innvandrerbutikker. Der krydderet finnes. Jeg tror ikke Åse Kleveland ble gjenkjent der hun gikk gatelangs som en dronning, men jeg vil alltid minnes det fantastiske synet det var å se deg gå der, og ser deg gjerne oftere i strøket, Åse!

Café Amor

Mange av Grønland sine avkroker og synlige samt usynlige liv forandres , svinner hen, dukker opp i ny form med tiden. Jeg spaserer bortover Tøyengata og tenker på alt som foregår innenfor veggene i de ulike leiegårdene. Samtalene mellom menneskene inne og ute. Ute på fortauet, inne i stua. Tenker på alle historiene som veggene har vært vitne til. På vei på buss nr. 37 og på vei av buss nr. 37. Tøyengata holdeplass hadde en kafé som het Café Amor. Hva ambisjonene til kaféeieren var med det navnet, er ukjent for meg, men at han selv hadde funnet kjærligheten gjennom sitt ekteskap med en Malaysisk kvinne som også var medeier i Hadi City, var klart. Hva slags kjærlighet skal jeg ikke gå innpå her, men det lå nok litt business her ettersom de solgte paraboler til de fleste muslimer på GRØNLAND jeg visste om på den tiden. Utenfor Café AMOR pleide det å sitte én eller to menn på hvert bord, med litt tomme, stirrende blikk utover Grønlandsleiret, med kaffekoppen på bordet foran dem. På den tiden var det ikke så mange agiterte samtaler som forleden dag da jeg passerte, etter bombeangrepene på slutten av fotball-vm. Da var det hissige diskusjoner og en rekke herrer som måtte tre til for å roe gemyttene. Café Amor hadde røde hjerteformede lamper på veggene. De var hengt opp med kjærlighet. Men lokalet var stille, og en følte ikke akkurat kjærligheten strømme, heller hvordan kaffen rant ut av den importerte ekspressomaskinen. Var det ment som et treffsted for unge forelskede par? Var det kanskje en idé, at kjærligheten skaper nye møter, eller at i påvente av kjærlighet kan vi jo ta oss en kopp kaffe? Budskapet ble ikke klarere over tid, men en dag ble lampene skiftet ut og stedet fikk nytt navn og ny eier. Det var historien om Café Amor, som i dag hadde sett chic ut vis-á-vis Olympen.Unge par fra Oslo vest hadde kunnet ha sine "Rendez-vous" og "tête á tête" på Café Amor, og gitt den litt mere verdighet, en en stakkars ensom Marrokansk arbeidsinnvandrer som knapt har tid til å dyrke kjærligheten.

Repetition to get the point through

m still wondering what kind of things I wish to share on my blog.

One issue that really engages me is the concept of the transcultural. I myself can gladly identify myself of being a transcultural product in itself:

Take a look at my name - my name hides the fact that I am British, emphasizes my Spanish descent, although conceals my family coming from a Spanish-Algerian diaspora dating back to the 18 th century, meaning that they were French, technically speaking.

And my first name, being French, didn´t really help my English classes in Ullevål Skole in 1975, where I was forced to learn English. I clearly remember having to learn "This is a rabbit in a tent" at the age of 8.

English happened to be my maternal language, although transmitted through a Norwegian mother! ( Her mother grew up in United States ) My father and mother spoke French together, but English to us children when we lived near Brighton.

My father often spoke of his childhood in Oran, Algeria, where he grew up with an English mother and a Spanish father, they had met while he was a student i Birmingham, and after World War II settled in Algeria, to leave when things became critical due to de Gaulle and the war.

My mother also has an interesting background, being the daughter of an engineer at Oslo Lysverker and a pianoteacher, daughter of a bridge engineer who found work in Ohio, USA.

We are related to the Lyche family of Drammen, who founded what today is called the Lyche pavillion. We also have relatives who took part in Stortinget.

Growing up between Oslo, United Kingdom, Ireland and France was quite a complicated affair.

My father, University professor of French, finally settled in Paris, while my mother stayed in Oslo.

I still keep travelling, in my liminality.

So if I am to find some kind of category to feel comfortable in, I suggest :

Transcultural Product

I can not be separated from my body, which has absorbed all forms it has passed through. I can not accept a concept of my culture being homogenic, because it is not, and will never be.

Here are some good points on transculturality to proceed from:

"Conceptions of transculturality aims for a multi-meshed and inclusive, not separatist and exclusive, understanding og culture"

"Conceptions of culture are operative concepts. Our understanding of culture is an active factor in our cultural life."...

"...the individuals discovery and acceptance of their transcultural constitution is a condition for coming to terms with societal transculturality"

(Featherstone and Lash 1999)

So should I accept my transculturality? How to?

I think my plan was to escape an academic career and be an artist, it seemed the safest thing , after all. Although many experiences of my meeting with institutions like todays KHIO taught me that I was not interesting, not worth including. Despite my talents and efforts, including the hardship of being me in Norwegian Society, in-between everything, actually led me to a form of desolution. I had the luck to be invited to work with Verdensteatret, I was touring Norway and Europe and Le Monde even published my photo from our production. But it didn´t matter. I was still not interesting enough for the local introspective Norwegian establishment.

Well , keep your socks up, as my father says, you won´t do away with a Campos like that! I kept going, as I always do. You can´t beat generations of effort and cultural capital of our calibre just like that. Descending from Martin Luthers sister , we didn´t start FROM THE BOTTOM. Brahms, Bach and Chopin, piano lessons at Barrath-Due didn´t teach me to become an underdog. Studying Flamenco, I quickly learnt that Spanish dance was ok to a certain point. Circus. Entertainment. Quick movements. Raised arms. Authority.

All these stories, all these images, all these ideas keep coming to me. Time is too short. There is no time to loose. I shall go on and on from here. I shall still keep going on. I shall. I am. But I am not dancing any longer for you all. If I dance, it will be as a Tokyo Senorita. Sayonara babe.

I can accept my transculturality, if the Norwegian Society can.

I wish I was Jewish. Then I suppose things would work better perhaps.

I have come to the belief that identity constantly needs to be defined, promoted, defended.

Well, my Lutheran/Methodist/Catholic /Muslim family, what is there to do about all this?

What will our children do in this melting pot of crossing paths?

Løsningen?

Hva med deltakelsesorienterte kunstprosjekter?

Headhunte kunstnere som jobber nettopp med deltakelsesorienterte prosjekter. Slik kan en knytte sammen det lokale opp mot institusjonen. Tilby disse en arena å jobbe i, og sette noen premisser for hva som skal foregå på selve kunstinstitusjonen, og vurder på hvilken måte dette kan skape noen nye former for arrangementer, konstellasjoner, samarbeid.